”Buss for bil” slår an

Buss for bil slår an

Buss for bil slår an

Tilbudet ”buss for bil” slår an i alle større norske byer. Unge nordmenn snur ryggen til bilen og hopper på bussen. Bedre med en fin mobil i hånden enn en fin bil på parkeringsplassen, tenker de.

Vesentlig færre nordmenn under 24 år tar førerkort nå, sammenlignet med for 10 år siden, skriver Aftenposten, og viser til tall fra Statens Vegvesen. Tallene viser at veksten i nordmenns bilkjøring har stoppet helt opp de siste seks-syv årene. Selv med et kollektivtilbud som mange sikkert med rette mener kunne vært bedre og billigere snur unge voksne ryggen til bilprodusentenes reklame og fornyer månedskortet.

Volumsyken
I vårt firma står vi på siden av bilbransjen, men lever med den hver dag. Ikke i den, men med den. I over 100 år har bilbransjen pushet på oss biler. Så lenge har jeg og mine kollegaer ikke vært med, men lenge nok til å kunne si at ingenting er nytt i så måte. Som alltid dreier det seg om flere biler. Nyere biler. Ny grill og en knekk på panseret der det før var glatt. Nye farger. Løp og kjøp. En ny modell er gjerne litt større enn den gamle med samme navn. Slik har du kjøpt større bil uten å tenke så mye over det. Alt har handlet om volum. Produsentene kjemper seg i mellom med salg som måleparameter. Bonusen går til selgeren som når salgsmålene, målt i antall biler.

Store fabrikker med ditto investeringer har forlangt volum for å være lønnsomme. Produsentene pusher importørene som pusher forhandlerne som pusher biler på oss forbrukere. Villig har vi latt oss forføre. Bilen har jo gitt oss frihet. Inntil nå. Køene er mange og parkeringsplassene er få. Det er mer stress med bil enn uten, mener flere – som lever helt fint uten bil så lenge mobilabonnementet har nok data inkludert. Og med et trikkekort da.

Den nye generasjon forbruker sier ”nei hvorfor det?”, der vi før sa ”ja, selvfølgelig”. Mange tar ikke lappen, og tar de lappen kjører de likevel mye mindre enn min generasjon gjorde da vi var i 20-årene.

Delegenerasjonen
Noen velger det de nok anser som det beste fra begge verdener. De tar førerkort, men har ikke bil. Bare en sjelden gang, når de skal hente møbler på IKEA eller kjøre ski i Hemsedal med vennegjengen, føler de et bilbehov. Og da leier de en, gjerne gjennom et bilkollektiv eller annen form for bildeling. Et søsterselskap av LeasePlan i Nederland har drevet med bildeling i over 10 år, og jeg lar meg fortelle at en bildelingsbil kan erstatte 12 – 14 privatbiler. Bedrifter kan redusere bilflåten med så mye som 30 % uten at de blir mindre mobile. Det gir helt nye perspektiver for lavere kostnader, og for flere ledige parkeringsplasser.

Tar bussen til byen
Langstrakte Norge er blitt urbant. Som alle andre land. Det er mange slagord i politikken om levende og vakre bygder. Like fullt tar den yngre generasjonen bussen til byen. Og blir der. Det er miljøvennlig å bo i by, forteller byforskere oss, og gnir salt inn i bygdesåret. Mer produktivt også.

Fire av fem nordmenn bor i byer eller tettbebygde strøk og stadig flere av dem har ikke det vi har blitt vant til å ta for gitt – en bil. Du ”må” fortsatt ha bil om du bor ”på landet”, men det er ikke mange nok som gjør det til at det monner.

Blir ikke flere
Det vil neppe bli veldig mange flere av dem – bilene – i Norge eller andre I-land. Da er det kanskje like godt slutte med volumjaget? Ikke kjempe mot denne megatrenden, men finne den rette måten å surfe med den.

Kanskje burde bilbransjen heller lære av for eksempel Vinmonopolet? Ikke flest, størst, mest, nyest – men den ene som passer deg best. Akkurat som en faghandel som Vinmonopolet hjelper deg med å finne den rette vinen til akkurat det du skal spise på lørdag. Kanskje er den litt dyrere, men også mye bedre enn du hadde tenkt deg. De oppmuntrer deg slett ikke til å drikke mest mulig for så å komme tilbake dagen etter for å prøve en ny flaske. Slett ikke.

Bilprodusenten som ønsker å bli større har fortsatt muligheten til det om den bare blir bedre enn de andre i bransjen. Den som gir det beste tilbudet vi kunne vokse selv om markedet ikke vokser, tror jeg. I alle fall er det filosofien vi jobber etter i LeasePlan.

Driverne bak denne trenden som kalles Peak Car har jeg tidligere skrevet om her.

Færre biler, mindre kjøring

Peak Car, som er betegnelsen på færre biler pr hode og mindre kjøring, er kommet, skrev tidsskriftet ”The Economist” i fjor høst. I forrige uke åpnet Genève Motor Show og som forventet gjorde verdens bilfabrikanter sitt beste for å fremme sin egen og bilens fortreffelighet og viktighet for samfunnet. Lite minnet om Peak Car.

Lite minnet om "Peak Car" på det 83rd Genève international Motor Show. Foto: Mårten Olsen/LeasePlan

Lite minnet om «Peak Car» på det 83rd Genève international Motor Show. Foto: Mårten Olsen/LeasePlan

Om dette var en Titanic-type fest hvor deltakerne nekter å se realitetene om isfjell og synkende skip i øynene, eller om de har begge hendene på rattet og styrer seg selv trygt inn i en ny verden er ikke helt gitt. Isfjellet i denne sammenhengen er i så fall sosiale medier og det dype Atlanterhavet er avløst av et minst like dypt internett.

Det er ikke mye som minner om Peak Car på min daglige halvtimes (hvis jeg er heldig) kjøring til og fra jobben i Oslo. Tvert imot. Køen er lang. Hadde jeg kjørt en halvtime utenfor bilbyen fremfor noen, Detroit, ville jeg sett noe helt annet. Store forstadsområder og fabrikkområder ligge øde. De roper tydelig at bilen har hatt sin storhetstid. Bilen har hatt en enorm påvirkning på samfunnet, men mister nå innflytelse til fordel for internett.

Som jeg har sagt mange ganger tidligere så har vi analytikere i LeasePlan som følger med på ”alt” som skjer innen bil og biløkonomi. Før de dro til Genève Motor Show for å oppdatere seg gjorde en av dem meg oppmerksom på en artikkel i magasinet ”The Economist”. Artikkelen argumenterer overbevisende for at vi er i Peak Car. Det vil si at både det å eie bil og det å kjøre bil blir mindre og mindre populært. I flere tiår har vi hvert år eid flere biler og kjørt flere kilometer enn året før. Nå er det slutt. I alle industrialiserte land. Ikke på grunn av finanskrisen, som tross alt er midlertidig, men på grunn av samfunnsutviklingen.

Demografien
Det er ingen flere pensjonister som kan kjøpe bil og utvide markedet. Nå har de bil alle sammen. De yngre generasjonene vil helst bo i byer, mange av dem, og der klarer de seg gjerne uten bil. Eller leier bil når de trenger det. De tar førerkort når de er 30 år. For en generasjon siden var du treg om du gikk en uke over 18 års dagen uten å ta førerkort.

Deretter kjørte du bil. Hver dag. Og de som tar førerkort sent i 20-årene, de kjører 30 % mindre på et år, hvert år resten av livet, enn de som tok førerkort før de rundet 20 år, viser en analyse fra Oxford University.

Drømmene skremmer
Det som kanskje skremmer bilbransjen aller mest er likevel ikke disse tørre tallene. Det er drømmene til den yngre generasjonen. De drømmer ikke lenger om å skaffe seg en bil og å bli ”frie og uavhengige med den”. Frie og uavhengige vil de fortsatt bli, men de bruker nå internett, sosiale medier, iPads og flybilletter til dette. De vil reise jorden rundt, busse nedover Sør-Amerika, eller chatte med venner fra sofaen.

Også vi som er i foreldregenerasjonen har endret oss. Det er relativt passé for mange å stå i innkjørselen og vaske bilen en søndags formiddag. Vi vil ha bil, vi føler oss kanskje til og med avhengige av den, men drømmene våre går mer i retning av en ny 2000-meter i Jotunheimen, eller god vind i seilene ut Drøbak-sundet.

Små biler
Når vi først er oppmerksomme på dette, da ser vi tegnene tydelig også i våre interne data. Statusbilen – drømmebilen – er ikke lenger stor, den har ikke stor motor og den har definitivt ikke store forkrommede felger. Statusbilen anno 2013 er liten, miljøvennlig, effektiv, og full av smarte løsninger og ny teknologi. Det er ikke uten grunn at Mercedes, BMW og Audi alle ser mindre biler som sitt største vekstområde.

Å sette seg i bilen og kjøre ned på snackbaren for å treffe venner er ikke blant drømmene til den yngre generasjonen. I alle fall ikke i byene. Det kan bli bilindustriens mareritt, men bare om de sover i timen. Det vil alltid være et behov for å flytte seg fysisk fra A til B, og  det er langsomme endringer det er snakk om. Vi i LeasePlan og alle andre har god tid til å tilpasse oss.

Det er alltid en plass for den som tilpasser seg.

Om du vil lese hele artikkelen i ”The Economist” finner du den her: http://www.economist.com/node/21563280.